Da hudtonene til Silje endelig ble like i to kameraer

Silje jobber som kommunikasjonsrådgiver og klipper selv intervjuene organisasjonen hennes publiserer. Da hun begynte på kurset, hadde hun et opptak av en fagperson filmet med to kameraer i et kontorlokale. Det ene kameraet sto frontalt og fikk lys fra et vindu, det andre sto skrått til siden under lysrør i taket.

Resultatet var at samme person så rødmusset ut i det ene bildet og blekgrønn i det andre. Hver gang klippet vekslet mellom kameraene, hoppet hudfargen. Silje hadde prøvd å rette det ved å skru på metning, men det gjorde bare forskjellen tydeligere. Hun sa det slik i første tilbakemeldingsrunde: jeg ser at noe er galt, men jeg vet ikke hva jeg skal justere først.

Det er en vanlig situasjon. Mange som klipper intervjuer har øyet, men mangler en rekkefølge å jobbe i. Uten en fast metode ender man ofte med å justere alt litt, og da mister man oversikten over hva som faktisk hjalp.

Jeg ba Silje la hudtonene ligge og lete etter noe i bildet som skulle være nøytralt: en hvit vegg, en grå stol, en papirbunke på bordet. Hvitbalansen settes mot det nøytrale, ikke mot ansiktet. Når fargestikket er fjernet fra omgivelsene, ligger mye av jobben allerede på plass.

I det kameraet som sto under lysrør, fant hun en lys vegg bak intervjuobjektet. Med pipetteverktøyet på veggen forsvant det grønne skjæret nesten helt. I det andre kameraet var vinduslyset kjøligere, og der trakk hun hvitbalansen litt mot varmt. Hun målte ikke på øyemål alene, men leste av vektorskopet for å se at fargene kom nærmere midten.

Poenget er rekkefølgen. Først nøytral hvitbalanse i hvert kamera hver for seg, deretter sammenligning side om side. Å hoppe rett til hudtonen er den vanligste feilen jeg ser hos kursdeltakere i starten.

• Finn en nøytral flate i hvert kamera før du justerer noe annet
• Sett hvitbalansen for hvert kamera hver for seg
• Kontroller på vektorskopet, ikke bare på skjermen

Når hvitbalansen var rettet, var det fortsatt en liten forskjell mellom de to ansiktene. Her bruker vi hudtonelinjen på vektorskopet, den diagonale linjen der menneskelig hud samler seg uavhengig av hvor lys eller mørk huden er. Silje la merke til at ansiktet fra det ene kameraet lå litt til siden for linjen, mot gult.

Hun justerte fargetonen i små steg til punktskyen la seg langs linjen i begge kameraene. Jeg minnet henne på at linjen er en veiviser, ikke en fasit. Ansikter med mye sol eller sminke kan ligge litt utenfor, og da er det øyet som tar den endelige avgjørelsen.

Det som overrasket henne, var hvor lite som skulle til. Noen få poeng i fargetone gjorde mer enn all metningen hun hadde skrudd på tidligere. Hun fjernet metningsendringene og så at bildet ble roligere og mer troverdig med en gang.

Opptaket til Silje hadde et problem til. Bak intervjuobjektet sto en lampe med varmt lys, og den trakk hele bakgrunnen mot oransje, mens ansiktet var rettet mot kaldere vinduslys. Hvis hun rettet hvitbalansen helt etter bakgrunnen, ble ansiktet blått.

Løsningen var å behandle ansikt og bakgrunn hver for seg. Hun brukte en myk maske rundt ansiktet og korrigerte hudtonen der, og lot bakgrunnen beholde litt av det varme skjæret. Et helt nøytralt rom ser ofte kunstig ut, og tilskueren godtar varme i bakgrunnen så lenge ansiktet ser naturlig ut.

Jeg anbefaler å la masken være stor og kantene myke. Er masken skarp, ser man ofte en svak glorie rundt hodet når intervjuobjektet beveger seg. Silje måtte gjøre to forsøk før kantene satt riktig.

• Behandle ansikt og bakgrunn separat når lyskildene er ulike
• Bruk myke kanter på masken for å unngå glorie
• La litt varme stå igjen i bakgrunnen

Før hun leverte øvelsen, la Silje et bilde fra hvert kamera ved siden av hverandre på tidslinjen og bladde mellom dem. Det er en enkel kontroll, men mange hopper over den. Hun oppdaget at det ene ansiktet fortsatt var litt mørkere, og at det ikke hadde noe med farge å gjøre, men med eksponering.

Da var det naturlig å gå tilbake til kursets første modul og justere kontrasten i skyggene. Hudtoner og eksponering henger sammen, og et mørkere ansikt oppleves ofte som en annen farge selv når fargetonen er riktig. Det er en av grunnene til at vi ber deltakerne gjøre ting i fast rekkefølge.

Til slutt fikk hun et klipp der kameraskiftene ikke lenger trakk oppmerksomheten bort fra det intervjuobjektet sa. Det er et realistisk mål: ikke et perfekt bilde, men et uttrykk som ikke forstyrrer.

Etter øvelsen skrev Silje ned en kort arbeidsrekkefølge hun nå bruker på alle intervjuer: nøytral flate først, hvitbalanse per kamera, kontroll på vektorskop, hudtone mot linjen, sammenligning side om side. Hun sa at det viktigste ikke var verktøyene, men at hun slapp å gjette.

Hun fikk også en vane med å merke av hvilket lys hvert kamera sto i under opptak, slik at hun vet hva hun må rette i etterkant. Det sparer henne for tid, og hun kan gi bedre beskjed til den som filmer neste gang.

Jeg liker slike tilfeller fordi de viser at fremgangen ikke krever dyrt utstyr. Den krever en rekkefølge man stoler på og tålmodighet til å sjekke resultatet to ganger.