Å rette alle kameraer mot ett felles utgangspunkt
Den vanligste feilen jeg ser i øvelsene dine, er at du starter med det kameraet som ser best ut og tilpasser de andre til det. Ved arrangementer med scenelys er det ofte det kameraet som står nærmest scenen, og det har gjerne ekstra sterke farger fordi lyset treffer det direkte. Resten av kameraene blir da dratt mot et uttrykk som ikke finnes i salen.
Start heller med en nøytral referanse. Finn et bilde der en grå flate, en hvit skjorte eller en mikrofonstativ viser lyset slik det faktisk var. Rett det første kameraet mot den referansen, og bruk det som utgangspunkt for de neste. Da får du en målestokk å holde deg til, og du slipper å gjette deg frem for hvert nytt klipp.
Det tar litt lengre tid i begynnelsen, men du sparer tiden igjen når klippene skal ligge ved siden av hverandre i tidslinjen.
- Velg referanse før du justerer noe
- Bruk en nøytral flate når den finnes
- Rett ett kamera om gangen
Å stole på skjermen uten å lese måleverktøyene
Når lyset skifter raskt, lurer øyet deg. Etter en halv time foran samme skjerm venner du deg til et grønnskjær eller til for lyse høylys, og du slutter å se dem. Måleverktøyene ser det du ikke ser lenger. Waveform viser deg om høylysene klipper, og vectorscope viser hvor hudtonene ligger i forhold til hverandre.
Jeg ber derfor deltakerne om å åpne waveform og vectorscope før de rører en eneste justering, og å ha dem åpne hele tiden. Se spesielt på hvor toppene ligger i klippet før og etter at lyset skifter. Hvis den ene kameraflaten ligger tydelig høyere eller lavere enn den andre, vet du at problemet er eksponering og ikke farge.
Skjermen skal fortsatt avgjøre til slutt, men målingene hindrer deg i å gå i feil retning underveis.
Å behandle blandet lys som om det var én lyskilde
Mange arrangementer har tre eller fire lyskilder samtidig: varmt scenelys, kaldt dagslys fra vinduer, LED-paneler og projektorlys på lerretet bak taleren. En enkelt hvitbalanse for hele klippet rekker sjelden. Du får enten varme hudtoner med blålig bakgrunn, eller nøytral bakgrunn med et ansikt som ser gult ut.
Løsningen er å bestemme hva som må være riktig. I intervjuer og taler er det nesten alltid ansiktet. La hudtonene styre hvitbalansen, og godta at bakgrunnen får et litt annet preg så lenge den ikke trekker oppmerksomheten. Om bakgrunnen blir for urolig, kan du dempe den med en egen maske.
Skriv gjerne ned avgjørelsen din for hvert arrangement, slik at du gjør det samme neste gang.
- Ansiktet har prioritet fremfor bakgrunnen
- Vurder maske for sterke lyskilder utenfor bildet
Å glemme at lyset endrer seg underveis
Et arrangement varer ofte i flere timer, og lyset følger ikke ett fast oppsett. Programmet går fra åpning med fullt scenelys til panelsamtale med dempet belysning, og dagslyset fra vinduene forsvinner utover ettermiddagen. En korreksjon som passet i første klipp, kan være feil i det neste.
Jeg anbefaler at du deler opptaket i bolker etter lyssettingen og korrigerer hver bolk for seg. Lag en egen grunnkorreksjon per bolk, og kopier den til resten av klippene i samme bolk. Da slipper du å justere hvert klipp fra bunnen av, og du ser tydelig hvor overgangene mellom lysoppsettene ligger.
Vær særlig oppmerksom på overganger der to kameraer klippes mot hverandre midt i en lysendring. Der avslører små forskjeller seg raskest for seerne.
Å trekke for hardt i kontrast og metning
Opptak fra mørke saler ser ofte flate ut, og fristelsen er å skru opp kontrast og metning til det ser livlig ut. Resultatet er hudtoner som blir oransje, svarte partier uten detaljer og støy som plutselig blir synlig. Seerne legger ikke merke til noen enkeltjustering, men de legger merke til at noe er ubehagelig å se på.
Gå i små steg og sammenlign hele tiden med originalen. Jeg pleier å foreslå at du gjør en justering, ser bort fra skjermen i noen sekunder, og så ser på bildet igjen. Hvis forskjellen virker påfallende, er den sannsynligvis for stor. Mål med vectorscope at hudtonene holder seg i et rimelig område.
Et jevnt og litt nedtonet uttrykk fungerer bedre i webinar og konferanseopptak enn et dramatisk, og det tåler ulike skjermer.
- Sammenlign med originalen etter hver justering
- Hold øye med støy i skyggene
Å levere uten å sjekke klippene i rekkefølge
Til slutt ser jeg ofte at feilen ikke ligger i noe enkeltklipp, men i hvordan klippene henger sammen. Du har korrigert hvert kamera for seg, men aldri spilt av sekvensen sammenhengende. Da dukker det opp små hopp i farge og lysstyrke akkurat ved klippene.
Spill gjennom hele programmet i vanlig hastighet før du leverer, og legg merke til hvert sted der bildet ser ut til å endre seg. Skriv ned tidskodene, og gå tilbake til dem én etter én. Det er en kjedelig jobb, men det er den som skiller et rolig resultat fra et som virker uferdig.
Hvis du sender arbeidet inn til skriftlig tilbakemelding i kurset, ber jeg deg legge ved de tidskodene du selv er usikker på. Da kan jeg svare presist.
Feilene i arrangementsopptak handler sjelden om utstyr. De kommer av at referansen er uklar, at målingene ikke brukes, og at lyset behandles som om det aldri endret seg. Velg ett utgangspunkt, la ansiktet bestemme, del opptaket etter lyssetting og se hele sekvensen før du leverer. Gjør du disse tingene i fast rekkefølge, blir uttrykket jevnt også når salen ikke er det.